Etter Venstre-politikeren Helge Solum Larsens plutselige bortgang i 2015 har det manglet kompromissløse politiske stemmer i byutviklingen, og litt for mange viktige deler av Stavangers bygningshistorie er blitt salderingsposter. Det gamle politikammeret på Nytorget – tegnet av arkitektene Eyvind Retzius og Svein Bjoland og åpnet i 1963 – er blitt foreslått revet av det tidligere flertallet der Høyre satt ved roret. Det tidligere katolske sykehuset St. Franciskus på Løkkeveien er en annen av Stavangers historiske bygninger som har gravemaskingrabbene hengende over seg. Både boliger og Hilton-hotell – i form av et høyhus, må vite – har vært nevnt som erstattere for en bygning som i likhet med politikammeret på Nytorget er fullt fungerende.

Ikke alle gamle bygninger er bevaringsverdige, men det må heller ikke være slik at sentrumsplanens kloke visjon om både flere arbeidsplasser og boliger i sentrum brukes som et carte blanche av eiendomsutviklere. De klima- og miljømessige fordelene ved å legge boliger og kontorarbeidsplasser nær kollektivaksene, kan ikke nulles ut av at historiske bygninger skal rives og erstattes av høyhus i betong. Dét CO₂-regnskapet vil se temmelig pinlig ut. Denne «riv raben»-tankegangen har fått en renessanse det siste tiåret, og holdningen er den samme som i sin tid truet med å jevne Gamle Stavanger med jorden.

Stavanger-politikken har vært nokså bastant todelt de siste periodene, men det bør være rom for å søke flere kompromisser i viktige saker som gjelder infrastruktur, vern av bygninger, klima og miljø – der politikere og partier på kryss og tvers av skillelinjene har greid å finne kloke løsninger før. En allianse for å ta vare på gamle bygninger vil være noe langt mer enn fortellinger om historien. Større bevissthet om hva vi tar vare på av gamle hus er en sentral del av klima- og miljødebatten.

Bjørn Sæbø, RA 07/06/2021